Épisodes

  • Å forandre seg

    Å forandre seg
    Jan 20 2026
    Velkommen til en ny episode om endringsprosesser – og hvorfor det ofte er så vanskelig å få til varige forandringer i eget liv, enten det handler om psykisk helse, livsstil, kosthold eller relasjoner. I dag skal vi utforske hva som egentlig skjer når vi prøver å endre oss, hvorfor vi ofte møter motstand, og hvordan ulike psykologiske perspektiver kan hjelpe oss å forstå – og kanskje overvinne – de hindringene vi møter. Sammen med Andreas fra Tunsberg Medisinske Skole, som jobber mye med endring av kosthold og livsstil, tar vi et dypdykk i både det praktiske og det psykologiske rundt endring. Målet er å gi deg innsikt, refleksjon og kanskje noen nye verktøy du kan bruke i din egen hverdag. Takk for at du lytter – og velkommen inn i samtalen. Når vi snakker om endring i psykologien, favner vi et bredt spekter av teorier og tilnærminger. På den ene siden har vi atferdspsykologien, som ser på endring som et resultat av læring – altså at vi endrer atferd gjennom forsterkning og straff, og at konsekvensene av våre handlinger former oss. Her handler det mye om å endre miljøet rundt oss, eller måten vi responderer på det, for å fremme nye, ønskede atferdsmønstre. Dette kan være alt fra å gjøre det lettere å trene ved å sette sykkelen midt i stua, til å gjøre det vanskeligere å falle for fristelser – som å trekke ut kontakten til TV-en for å unngå Netflix-maraton. Slike teknikker er konkrete, observerbare og ofte ganske effektive. Men – og dette er viktig – det er ikke alltid nok. Mange av oss har opplevd å ville endre oss, kanskje til og med veldig sterkt, men likevel ikke fått det til. Det er ikke nødvendigvis viljen det står på, men det finnes barrierer og blokkeringer som holder oss fast i gamle mønstre, selv når vi vet at de ikke er bra for oss. Her kommer de psykodynamiske perspektivene inn – de som ser på hvordan ubevisste konflikter, traumer og indre motsetninger kan skape en kraftfull motstand mot endring. Disse ubevisste kreftene kan holde oss fast i dysfunksjonelle mønstre, selv om vi rasjonelt sett ønsker noe annet. Så hvordan oversetter vi denne forståelsen til praksis? Atferdsterapi gir oss verktøy som gradvis eksponering og systematisk desensitivisering – altså å møte frykt eller uvaner trinn for trinn, og gjøre det lettere å velge det vi ønsker mer av, og vanskeligere å falle tilbake til det gamle. Men når dette ikke fungerer, kan det være fordi det ligger noe dypere til grunn – noe som må utforskes og bearbeides på et annet nivå. Psykoanalytisk terapi, for eksempel, handler om å utforske og bearbeide de ubevisste konfliktene. Gjennom en trygg terapeutisk relasjon får man mulighet til å undersøke sitt indre liv, oppdage kilder til stagnasjon og forstå mer av hvordan psyken fungerer. Det handler om å bore ned i seg selv, og bruke denne innsikten til å skape varig endring. Samtidig har atferdspsykologien utviklet seg, og i dag har vi kognitiv atferdsterapi – en tilnærming som anerkjenner betydningen av både tanker og følelser, og hvordan disse påvirker atferden vår. Ved å endre dysfunksjonelle tanker kan vi fremme positiv endring, og mange psykologer mener at en integrering av kognitive og dybdepsykologiske perspektiver gir en mer helhetlig tilnærming. Så hvor står vi egentlig når det gjelder endringsprosesser? Jeg tror det sier noe om kompleksiteten i det å være menneske. Det er sjelden et enten-eller, men heller et både-og. Atferdspsykologiske tilnærminger gir oss kraftfulle verktøy for å forstå og endre konkrete atferdsmønstre. Psykodynamiske teorier gir oss innsikt i de dypere, ofte skjulte kreftene som driver eller hemmer endring. Sammen gir disse perspektivene et mer nyansert bilde av menneskelig vekst – et bilde som anerkjenner både det synlige og det usynlige, det bevisste og det ubevisste i prosessen med å forandre livet vårt. I samtalen med Andreas fra Tunsberg Medisinske Skole, som jobber mye med endring av kosthold, livsstil og trening, blir dette veldig tydelig. Han forteller om hvordan de på skolen har innført helsecoaching som et eget fag, nettopp fordi de så at fagkunnskap alene ikke var nok til å skape varige endringer hos folk. Kommunikasjonsferdigheter, forståelse av vekstprosesser og evnen til å møte motstand på en konstruktiv måte er helt sentralt – både for terapeuter og for dem som ønsker å endre seg selv. Vi snakker også om hvordan man lærer best – og her er det mye å hente fra både studieteknikk og terapi. Det å lese, skrive, formidle og diskutere ideer gjør at man får et eierskap til kunnskapen. Jo flere perspektiver man kjenner til, jo lettere er det å lage synteser og se helheten. Jeg har alltid vært opptatt av å omgi meg med folk som tenker annerledes enn meg selv – leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, familieterapeuter – fordi de gir meg et annet blikk på mennesket. Det å jobbe i tverrfaglige team gir en bredere ...
    Afficher plus Afficher moins
    15 min
  • Hvor går grensa?

    Hvor går grensa?
    Jan 13 2026
    Velkommen til en ny episode om grensesetting – et tema som kanskje er mer avgjørende for livskvaliteten vår enn vi ofte tenker over. Mange av utfordringene vi møter, enten det handler om stress, konflikter i parforholdet eller følelsen av å ha altfor mye å gjøre på jobben, kan ofte spores tilbake til nettopp dette: vår evne til å sette sunne grenser for oss selv og for andre. I dag skal vi utforske hva grensesetting egentlig handler om, hvorfor det er så vanskelig for mange av oss, og ikke minst – hvordan vi kan finne en balanse som gir oss både nærhet og trygghet i relasjonene våre. Kanskje vil du oppdage noen mønstre hos deg selv, eller få noen verktøy til å gjøre små, men viktige endringer i hverdagen din. La oss starte med å anerkjenne at grensesetting ofte blir snakket om som en klisjé – “det er viktig å sette grenser!” Men hvorfor er det egentlig så viktig? Mange tenker at grenser handler om å bygge murer mellom oss og andre, for å holde folk på avstand. Men i virkeligheten er det ofte motsatt. Sunne grenser gjør det faktisk mulig å komme nærmere andre, fordi vi føler oss trygge nok til å åpne oss og være sårbare. Når vi vet hvor vi selv slutter og hvor andre begynner, tør vi også å være mer til stede – både for oss selv og for de rundt oss. Hvis vi mangler tydelige grenser, risikerer vi å bli overveldet og utbrent. Vi tar på oss andres problemer, lar oss styre av andres behov, og mister etter hvert kontakten med våre egne ønsker og følelser. På den andre siden, hvis grensene våre er for rigide, kan vi ende opp emosjonelt isolert og ensomme. Det finnes altså fallgruver på begge sider – og de fleste av oss har nok kjent på begge deler i ulike situasjoner. Så hvordan vet vi egentlig om vi har sunne grenser? Forfatteren av boken “Set Boundaries, Find Peace” foreslår noen spørsmål du kan stille deg selv. Føler du deg ofte stresset, overveldet eller utbrent av alle oppgavene du har? Synes du det er vanskelig å si nei til venner, familie eller kollegaer? Hender det at du unngår enkelte mennesker fordi det føles ubehagelig å være sammen med dem? Hvis du svarer ja på ett eller flere av disse spørsmålene, kan det hende at grensesetting er et tema du bør se nærmere på. Når vi tillater at våre egne behov alltid kommer i andre rekke, mister vi oss selv. Det er en ubehagelig situasjon å være i, og det kan føre til at vi blir frustrerte, bitre og kanskje til og med begynner å klage på ting vi egentlig kunne løst med en åpen samtale. Sunne relasjoner trenger sunne grenser. Det er faktisk helt avgjørende for at vi skal føle oss trygge og respekterte i møte med andre. Ofte tenker vi på grenser som noe fysisk – for eksempel hvor nærme noen kan stå oss i en samtale før det føles ubehagelig. Men grensesetting handler om mye mer enn det. Ifølge “Set Boundaries, Find Peace” finnes det minst seks ulike typer grenser. Vi har de fysiske grensene, som handler om kroppen vår og vårt behov for privatliv. Seksuelle grenser er en variant av dette, og det å bli utsatt for et overgrep er et åpenbart brudd på både fysiske og seksuelle grenser. Men det finnes også intellektuelle og emosjonelle grenser. Det handler om at andre respekterer våre meninger og følelser, selv om de ikke nødvendigvis er enige. Materielle grenser handler om hvordan andre behandler tingene våre, og tidsgrenser handler om at andre forstår og respekterer verdien av tiden vår. Mange av disse grensene er kodet inn i kulturen vår – for eksempel hvor nærme vi står hverandre når vi snakker, eller hvordan vi hilser. Men andre grenser er mer individuelle, og det er disse vi må være ekstra tydelige på. Det er ikke alltid lett å sette grenser. Vi kan være redde for å bli oppfattet som steile, rigide eller lite fleksible. Kanskje frykter vi at relasjonen skal ta skade, eller at vi skal såre noen. Men på lang sikt er det mye mer skadelig å ikke ha grenser. Hvis vi stadig lar andre tråkke over grensene våre, vil kvaliteten på relasjonene våre forringes for hvert overtramp. Det kan være ubehagelig å sette grenser, men det er en liten pris å betale for velfungerende relasjoner. En fin metafor fra boken er å tenke på grensene våre som en cellemembran. Cellemembranen beskytter cellen, men slipper også inn det som er bra og nødvendig. På samme måte bør grensene våre fungere – de lar oss være åpne og imøtekommende, men beskytter oss mot det som er destruktivt eller overveldende. Hvis grensene dine er for svake, blir du som en svamp som absorberer andres behov og følelser. Du mister oversikten over hva som er ditt og hva som er andres, og lever i et uoversiktlig landskap. Dette kan føre til medavhengighet – et begrep vi ofte kjenner fra rusbehandling, men som også gjelder i andre relasjoner. En medavhengig person er overdrevent opptatt av å hjelpe eller løse andres problemer, på bekostning av seg selv. Grensene er...
    Afficher plus Afficher moins
    14 min
  • Når alt haster, men ingenting virkelig betyr noe

    Når alt haster, men ingenting virkelig betyr noe
    Jan 10 2026
    Velkommen til en ny episode om hvordan vi kan sette det viktigste først i livene våre – inspirert av Stephen Coveys tredje vane fra boka «7 Habits of Highly Effective People». Kanskje kjenner du deg igjen i dette: Kalenderen er stappfull, e-postene tikker inn, telefonen ringer, og før du vet ordet av det, har dagen rast av gårde uten at du egentlig har fått gjort det du hadde tenkt. Kanskje kjenner du også på en slags tomhet midt i alt dette jaget – som om du er opptatt, men ikke nødvendigvis produktiv. Du er i konstant bevegelse, men uten å vite helt hvor du skal. I dag skal vi utforske et prinsipp som kan snu opp ned på hvordan vi forholder oss til tid, prioriteringer og det å leve et meningsfullt liv. Stephen Covey utfordrer oss til å sette det viktigste først. Det høres kanskje enkelt ut, men det er en idé som virkelig går i dybden. For det handler ikke bare om å bli mer effektiv eller å få gjort mer på kortere tid. Det handler om å bygge et liv hvor det som virkelig betyr noe får førsteplassen – ikke bare det som roper høyest eller haster mest. Covey introduserer en tidsstyringsmatrise som er både enkel og litt genial når man først setter seg inn i den. Men hvorfor er det så vanskelig å prioritere det som er viktigst? Hvorfor lar vi oss så lett fange av det som haster, men som egentlig ikke betyr noe? Og hva skjer med oss, psykologisk, når vi lever på autopilot, styrt av ytre krav og indre impulser? I denne episoden skal vi dykke ned i denne tidsstyringsmatrisen, og se hvordan den henger sammen med moderne psykologiske teorier om selvregulering, oppmerksomhet og verdibasert handling. Vi skal også se på hvordan vi i hverdagen kan skille mellom det som bare bråker, og det som virkelig gir livet retning og dybde. Så bli med på en reise gjennom stress, distraksjoner og mot en dypere innsikt – mot et liv der det viktigste faktisk kommer først. La oss starte med selve ideen: First things first. På norsk kan vi kanskje si «sett det viktigste først». Det handler om å organisere innsatsen sin etter prioriteringer. Dette er en tanke som kanskje kan virke litt amerikansk, men den treffer veldig godt for mange av oss – særlig hvis du, som meg, liker struktur og orden. Poenget er å prioritere oppgavene dine etter hvor viktige de er, og hvor mye de haster. Covey deler dette inn i fire kvadranter. Se for deg et stort kryss på et ark, så du får fire ruter. Øverst til venstre har du kvadrant 1: Ting som både haster og er viktige. Dette er kriser, tidsfrister, brannslukking – ting du ikke kan ignorere. Så har du kvadrant 2: Ting som er viktige, men ikke haster. Dette er langsiktige prosjekter, planlegging, relasjonsbygging – det som virkelig gir livet retning, men som ikke nødvendigvis skriker etter oppmerksomhet akkurat nå. Kvadrant 3 er ting som haster, men ikke er så viktige. For eksempel å svare på en melding eller ta en telefon som kanskje kunne ventet. Og til slutt, kvadrant 4: Ting som verken haster eller er viktige – typisk tidssluk som å scrolle på sosiale medier eller se på Netflix. Det betyr ikke at du aldri skal gjøre ting i kvadrant 4, men poenget er at hvis du fyller hverdagen din med for mye av dette, mister du fort oversikten over det som virkelig betyr noe. Min egen strategi har lenge vært å bruke mest mulig tid i kvadrant 2. Jeg prøver å gjøre viktige ting før de begynner å haste. For eksempel når jeg lager podcastepisoder, så lager jeg gjerne episoder som ikke skal publiseres før om ett eller to år. På den måten slipper jeg å havne i en situasjon hvor jeg plutselig må produsere noe i siste liten. Jeg holder meg i forkant, og det gir meg en ro og frihet til å være spontan når jeg vil. For det er nettopp det: Hvis du har for mye i kvadrant 1 – altså ting som både haster og er viktige – så blir livet fort veldig stressende. Du får aldri tid til å puste ut, og det blir vanskelig å være spontan eller å gjøre noe bare fordi du har lyst. Men hvis du klarer å holde kvadrant 1 så tom som mulig, og heller bruker tid på viktige, men ikke-hastende oppgaver, så får du mer rom til å leve slik du ønsker. Det er også interessant å merke seg at alt du ikke gjør i kvadrant 2 – altså viktige, men ikke-hastende ting – har en tendens til å tippe over i kvadrant 1 etter hvert. Ta selvangivelsen, for eksempel. Hvis du utsetter det lenge nok, blir det plutselig både viktig og veldig hastende. Og da kjenner i hvert fall jeg på et voldsomt press. Jeg blir stresset, og har en tendens til å utsette det enda mer, selv om jeg vet at det bare gjør situasjonen verre. La oss ta et eksempel: Klokka er ni en mandag morgen. E-poster strømmer inn, telefonen ringer, sjefen står i døra, og en rapport haster. Det kan føles som om alt er viktig, alt må skje nå. I slike øyeblikk er det lett å miste oversikten, la seg styre av det som haster, og glemme det som virkelig betyr noe. Det er her Coveys tredje...
    Afficher plus Afficher moins
    16 min
  • Mellom determinisme og ansvar

    Mellom determinisme og ansvar
    Jan 10 2026
    Velkommen til en ny episode om fri vilje, ansvar og psykisk helse. Er det egentlig du som tar valg i livet ditt, eller er valgene allerede tatt for deg – av din genetikk, din barndom, og din nevrobiologi? Dette er et av de mest grunnleggende og samtidig mest forstyrrende spørsmålene vi kan stille oss som mennesker. Har vi egentlig fri vilje? For noen kan dette høres ut som en fjern, akademisk debatt, men spørsmålet om vi faktisk fritt velger våre tanker, følelser og handlinger, eller om vi bare tror vi gjør det, har enorme konsekvenser for hvordan vi forstår oss selv, vår skyld, vårt ansvar og vår psykiske helse. I dag skal vi utforske dette paradokset sammen. Kan vi forene et deterministisk verdensbilde – altså tanken om at alt er årsaksbestemt – med behovet for ansvar og handlekraft? Er det mulig å tenke at fri vilje ikke finnes i en objektiv forstand, men likevel har psykologisk nytteverdi? Dette er ikke bare et filosofisk spørsmål, det er et eksistensielt og terapeutisk dilemma som påvirker hvordan vi lever livene våre, forstår vår egen lidelse, og hvordan vi møter andre mennesker. Så bli med når vi nå forsøker å jonglere med determinisme, ansvar, frihet og psykisk helse, og spør: Hva skjer med mennesket når det mister troen på at det selv styrer skuta? La oss starte med å se nærmere på hva determinisme egentlig betyr. Robert Sapolsky, en av de mest profilerte stemmene i denne debatten, har skrevet boken “Determined”, hvor han viser hvordan genetikk, barndomserfaringer, kulturelle betingelser og mye mer former måten hjernen vår fungerer på. Hvis vi aksepterer argumentene til Sapolsky og Sam Harris, som også har skrevet om dette i boken “Free Will”, så må vi kanskje revurdere alle antakelser vi har om valg, ansvarlighet, straff, og i hvilken grad vi egentlig forfatter vårt eget liv. Sapolsky åpner sin bok med en kjent anekdote fra filosofien, hvor universet visstnok hviler på ryggen til en skilpadde, som igjen hviler på en annen skilpadde, og så videre – skilpadder hele veien ned. Det høres absurd ut, men det illustrerer poenget om at alt har en årsak, som igjen har en årsak, og slik fortsetter det. Det er ikke noe “nederst”, ingen begynnelse, bare en uendelig kjede av årsaker. Og på samme måte, sier deterministene, er det med oss mennesker: Alt vi gjør og foretar oss er styrt av disposisjoner i hjernen vår, som igjen er formet av gener, miljø, og tidligere erfaringer – helt tilbake til før vi ble født. Valg iverksettes på et nivå langt nede i hjernen vår, og handler om hvilke tanker, følelser eller stimuli som er til stede akkurat da. Dette påvirkes av hvordan hormonene våre har formet oss gjennom livet, hvor følsomme hjernene våre er for hormonelle bevegelser, hva slags genetisk utgangspunkt vi har, og formative opplevelser i barndommen. Til og med det som skjedde mens vi lå i livmoren, kan påvirke oss. Hvis moren din drakk mye alkohol under svangerskapet, vil det påvirke nevrokjemien din, hormonbalansen, og dermed avgjørelser du tar senere i livet. Det er altså “skilpadder hele veien ned”, helt tilbake til tidligere generasjoner og kanskje til og med til The Big Bang. Alt er et resultat av genetisk arv og kulturell påvirkning fra samfunnet vi ble født inn i, som i seg selv er formet av økologiske og evolusjonære prosesser. Deterministene mener det er mer absurd å tro at noe plutselig oppstår uten en årsak, enn å tro på en uendelig kjede av årsaker. Men selv om mange av oss aksepterer at noen ting er styrt av biologi og miljø, holder vi likevel fast ved ideen om fri vilje i mange sammenhenger. Vi føler oss ansvarlige for handlingene våre, vi kan være skyldige i ugjerninger, og vi kan være stolte av suksess. Samtidig aksepterer vi at lærevansker, depresjon, eller det å være venstre- eller høyrehendt, ikke er valg vi har tatt. Vi godtar at mennesker som har vært utsatt for misbruk og forsømmelse i barndommen, kan utvikle voldelig atferd senere i livet. Men vi sliter med å akseptere at all atferd er biologisk og kulturelt bestemt. Her begynner argumentene våre å vakle. Både Sam Harris og Robert Sapolsky viser til nevroforskeren Benjamin Libet, som på 80-tallet gjorde eksperimenter hvor han mente å bevise at hjernen iverksetter en handling før vi bevisst vet at vi skal gjøre det. I eksperimentene ble folk bedt om å trykke på en knapp og notere nøyaktig tidspunktet de bestemte seg for å gjøre det. Samtidig målte man nevral aktivitet i hjernen. Resultatene viste at hjernen hadde allerede “bestemt seg” for hvilken knapp som skulle trykkes, opptil 200 millisekunder før personen selv var bevisst på avgjørelsen. Det betyr at avgjørelsen blir tatt utenfor vår bevissthet, og først når handlingen er i gang, tar vi eierskap til den. Vi føler at vi har valgt fritt, selv om konklusjonen er tatt på et nevralt nivå vi ikke har bevisst kontroll over. Dette antyder at handling...
    Afficher plus Afficher moins
    16 min
  • Fri vilje eller ferdig programmert?

    Fri vilje eller ferdig programmert?
    Jan 10 2026
    Velkommen til en ny episode om fri vilje – et av de mest grunnleggende og samtidig mest kontroversielle spørsmålene vi kan stille oss, både i filosofi, psykologi og i våre egne liv. Ved første øyekast kan det kanskje virke som et fjernt og akademisk tema, noe for filosofer i elfenbenstårn eller nevroforskere med hjerner i formalin. Men sannheten er at hvordan vi forstår og forholder oss til spørsmålet om fri vilje, former hele vår eksistens – både hvordan vi ser på oss selv, hvordan vi møter andre, og ikke minst hvordan vi håndterer skyld, skam, ansvar og psykisk smerte. Hva skjer med vår psykiske helse når vi slutter å tro at vi egentlig kunne valgt annerledes? Og hva skjer når vi tror at vi kunne og burde valgt annerledes hele tiden? I dag skal vi undersøke fri vilje som et psykologisk og eksistensielt spørsmål, og forsøke å finne en bro mellom nevrobiologisk nødvendighet og menneskelig frihet – mellom determinisme og ansvar, mellom forståelse og fordømmelse. Dette handler ikke bare om filosofi – det handler om deg, meg og måten vi bærer livene våre på. La oss begynne med det grunnleggende: Hva er egentlig determinisme? Determinisme er ideen om at alt vi tenker, føler og gjør er styrt av genetikk, barndomserfaringer, kulturelle betingelser og alle våre tidligere erfaringer. Disse faktorene former hvordan hjernen vår fungerer og reagerer på stimuli. Når vi tror vi tar et fritt valg, så vil det valget alltid være bestemt av en bakenforliggende årsak, som igjen har sin egen årsak, og så videre – skilpadder hele veien ned, som det klassiske eksempelet fra William James illustrerer. Det er absurd å tro at verden hviler på en uendelig rekke skilpadder, men det er kanskje enda mer absurd å tro at det plutselig oppstår et brudd i denne kjeden hvor vi handler helt fritt, uten noen årsak. Så hva betyr dette for oss? Hvis alt vi gjør er bestemt av faktorer utenfor vår kontroll, kan vi da egentlig klandres for noe? For å illustrere dette har nevroforskere som Benjamin Libet gjort eksperimenter hvor folk blir bedt om å trykke på en knapp og angi nøyaktig når de bestemmer seg for å gjøre det. Resultatene viser at hjernen har begynt å forberede handlingen flere hundre millisekunder før personen selv blir bevisst sin beslutning. Med andre ord: Handlingene våre settes i gang ubevisst, og først etterpå tar vi eierskap til dem og føler at vi har valgt. Dette fenomenet, kjent som beredskapspotensial, har blitt replikert mange ganger. Libet mente likevel at det kunne finnes et lite rom for fri vilje – nemlig evnen til å stoppe en impuls før vi handler på den. Men også denne evnen, impulskontrollen, er avhengig av prefrontal cortex – en del av hjernen som utvikles gjennom trygge omsorgsvilkår og miljøpåvirkning. Har du vokst opp i utrygghet, blir denne delen mindre, og impulskontrollen svekkes. Igjen: Dette er ikke noe vi har valgt selv. Mye av psykologien handler om å utvide dette rommet mellom impuls og handling, slik at vi kan reflektere og velge annerledes. Men selv denne evnen er formet av årsaker utenfor vår kontroll. Likevel er det viktig å påpeke at de fleste valg i livet ikke er så enkle som å trykke på en knapp – de er langt mer komplekse, og involverer et nettverk av faktorer. La oss ta et konkret eksempel: En politimann må i løpet av noen sekunder bestemme seg for om han skal skyte en mistenkt. Hva avgjør denne beslutningen? Kjønn og rase på den mistenkte, tidligere erfaringer, fordommer, nivået av testosteron i kroppen, om politimannen nylig har blitt far, om han er stresset, hvordan han har vokst opp, været der han vokste opp, og til og med om det lukter godt eller vondt i rommet. Alt dette påvirker avgjørelsen – og ingen av disse faktorene har politimannen valgt selv. Vi velger ikke hvilke gener vi får, hvilken livmor vi kommer ut av, hvor på kloden vi blir født, eller hvilke erfaringer vi gjør oss i barndommen. Hvis du har en genetisk variant som bryter ned serotonin, og vokser opp med omsorgssvikt, øker risikoen for antisocial atferd. Dette er bare én av utallige faktorer som spiller inn. Så når vi spør om politimannen tok en avgjørelse i løpet av et sekund, eller om det var en beslutning som har vært på trappene i 40 år – eller kanskje i generasjoner – så peker deterministene på at det er summen av alle disse faktorene som avgjør. Dette reiser et vanskelig spørsmål: Hvis vi forlater ideen om handlingsfrihet og aksepterer at alt vi gjør har en årsak utenfor vår kontroll, bør vi da fortsatt holde folk ansvarlige for handlingene sine? Hvis vi ikke kan kontrollere atferden vår, bør vi da straffes for skadelige eller voldelige handlinger? Her kan vi trekke en parallell til hvordan vi tidligere forstod epilepsi. I middelalderen trodde man at epileptiske anfall skyldtes demonbesettelse, og straffet ofte moren for barnets anfall. Nå som vi vet at epilepsi skyldes genetiske og ...
    Afficher plus Afficher moins
    13 min
  • En formel for lykke

    En formel for lykke
    Jan 10 2026
    Velkommen til en ny episode om lykkehypotesen, og hvordan vi mennesker egentlig fungerer på innsiden. I dag skal vi utforske en bok som har fått mye oppmerksomhet, nemlig "Lykkehypotesen" av Jonathan Haidt. Dette er en bok som kombinerer gammel visdom fra ulike filosofiske og religiøse tradisjoner med moderne psykologisk forskning, for å gi oss dypere innsikt i hva som gjør livet meningsfullt og tilfredsstillende. Kanskje får du noen nye perspektiver på deg selv, kanskje kjenner du deg igjen i noen av eksemplene, eller kanskje blir du bare litt mer nysgjerrig på hvordan du kan leve et mer harmonisk og lykkelig liv. Jeg lover å dele en formel for lykke mot slutten av episoden, så heng med helt til siste slutt hvis du er nysgjerrig på hva slags oppskrift Haidt har på et tilfredsstillende liv. Men først skal vi dykke ned i noen av de viktigste temaene fra boka, og se hvordan de kan hjelpe oss å forstå oss selv litt bedre. La oss starte med en av de mest sentrale metaforene i boka, nemlig rytteren og elefanten. Dette er et bilde på hvordan sinnet vårt fungerer. Rytteren representerer den rasjonelle, bevisste delen av oss – den som tenker, analyserer og planlegger. Elefanten, derimot, symboliserer det ubevisste, følelsesstyrte og impulsive i oss. Det er den delen som reagerer automatisk, som bærer på gamle erfaringer og instinkter, og som ofte har mye større innflytelse på våre handlinger enn vi liker å tro. Hvorfor en elefant, og ikke for eksempel en hest? Jo, elefanten er stor, tung og mektig – akkurat som det ubevisste sinnet vårt. Den har en enorm hukommelse, og mye av det vi husker og reagerer på ligger lagret der, utilgjengelig for rytteren. Rytteren kan vite og forstå mye, men hvis elefanten vil en annen vei, så er det ofte den som vinner. Dette ser vi tydelig i situasjoner hvor folk for eksempel vet at de bør forlate et dårlig forhold, men likevel blir værende. Rytteren ser farene og fornuften sier "kom deg vekk", men elefanten trekker oss tilbake, styrt av gamle mønstre og følelser. Denne metaforen gir oss et nytt blikk på hvorfor det kan være så vanskelig å endre oss, selv når vi vet hva som er best for oss. Mange av oss har opplevd å ta beslutninger som går på tvers av vår egen fornuft, og det er ofte elefanten som har styrt oss i de øyeblikkene. Det er også derfor mye av psykoterapi handler om å få rytteren og elefanten til å samarbeide bedre, heller enn å la dem trekke i hver sin retning. Elefanten i rommet – altså det vi ikke snakker om, men som likevel påvirker oss – er også et bilde på dette. Det er de ubevisste kreftene, gamle erfaringer og følelser som styrer oss, selv om vi ikke alltid er klar over det. Vi kan ikke kontrollere alt med viljen alene. Hjertet slår uavhengig av hva vi tenker, og kroppen kan være stresset selv om vi ikke føler oss stresset bevisst. Dette er elefanten på jobb. Så hvordan kan vi påvirke elefanten? Kan vi i det hele tatt bli lykkeligere ved å tenke annerledes? Haidt peker på at vi har en negativitetsbias – vi er programmert til å legge mer merke til det negative enn det positive. Evolusjonen har gjort oss slik fordi det var viktigere for våre forfedre å oppdage farer enn å nyte det de allerede hadde. Derfor er det lettere for oss å tenke negativt enn positivt, og det krever en aktiv innsats å snu dette mønsteret. Forskning viser at mellom 50 og 80 prosent av vår gjennomsnittlige tilfredshet i livet er genetisk bestemt. Men det betyr ikke at vi er helt prisgitt genene våre. Miljøet og hvordan vi velger å tenke og handle kan også påvirke lykkenivået vårt. Det handler om å hjelpe rytteren å temme elefanten – å bli bevisst på de automatiske reaksjonene våre, og gradvis lære elefanten nye vaner. Et interessant poeng Haidt trekker fram, er hvordan aktivitet i ulike deler av hjernen henger sammen med lykke. Studier av spedbarn viser at de som har mer aktivitet i høyre hjernehalvdel, ofte er mindre lykkelige enn de som har mer aktivitet i venstre. Høyre hjernehalvdel forbindes med følelser og kreativitet – altså elefanten – mens venstre er mer analytisk og rasjonell – rytteren. Kanskje er det slik at de som har mer kontakt med elefanten, også er mer sårbare for negative følelser, men samtidig kanskje mer kreative og uttrykksfulle. Dette kan forklare hvorfor kunstnere ofte beskrives som litt mer sårbare, litt mer i kontakt med livets mørkere sider, men også mer kreative. De har kanskje en elefant som får mer spillerom, og det kan gi både utfordringer og muligheter. Men uansett hvor rasjonelle vi er, kan vi ikke alltid kontrollere elefanten. Vi kan vite at noe er skadelig for oss, men likevel handle stikk i strid med fornuften. Det er en erfaring mange har gjort, enten det gjelder dårlige vaner, relasjoner eller andre valg i livet. Noen ganger føles det som om vi bare sitter på ryggen av elefanten og prøver å styre, uten helt å vite hvor vi skal. Mye av det...
    Afficher plus Afficher moins
    16 min
  • Mer selvkritikk

    Mer selvkritikk
    Jan 10 2026
    Velkommen til en ny episode om selvkritikk – et tema som berører oss alle, enten vi er bevisste på det eller ikke. I dag skal vi utforske hvorfor så mange av oss behandler oss selv dårligere enn vi ville behandlet en god venn, og hva det egentlig gjør med oss på innsiden. Kanskje kjenner du deg igjen i den indre stemmen som stadig kommenterer, vurderer og dømmer alt du gjør? Eller kanskje du har lagt merke til at du ofte pisker deg selv for å prestere bedre, men ender opp med å føle deg enda mer stresset, engstelig eller motløs? I denne episoden skal vi se nærmere på hvorfor selvkritikk oppstår, hvilke konsekvenser det har for vår psykiske helse, og hvordan vi kan begynne å møte oss selv med mer varme og forståelse. For det er faktisk mulig å endre måten vi snakker til oss selv på – og det kan gjøre en enorm forskjell i livet vårt. Så bli med, og la oss sammen utforske selvkritikkens psykologi, og kanskje finne noen nye veier mot mer selvmedfølelse og indre ro. Selvkritikk er et fenomen som de fleste av oss har et forhold til, enten vi tenker mye på det eller ikke. Mange går gjennom livet med en indre dialog som er langt strengere enn det de ville tillatt fra noen andre. Det er som om vi har en indre kommentator som aldri er fornøyd, som alltid finner noe å pirke på, og som sjelden gir oss anerkjennelse for det vi faktisk får til. Det er lett å tro at denne indre kritikeren er nødvendig – at den hjelper oss å skjerpe oss, holde oss på tå hev, og sørge for at vi ikke blir late eller selvgode. Men sannheten er ofte det motsatte: Overdreven selvkritikk fører sjelden til bedre prestasjoner. Tvert imot kan det føre til at vi utsetter ting, blir mer engstelige, og til slutt mister troen på oss selv. La oss starte med å se på hvor denne selvkritikken kommer fra. En sentral forklaring handler om hvordan vi som barn blir korrigert og formet av omgivelsene våre. Foreldre, lærere og andre voksne gir oss tilbakemeldinger – noen ganger konstruktive, andre ganger mer kritiske. Målet er ofte å hjelpe oss å bli dannede mennesker, men når korreksene blir mange og generaliseres, kan vi begynne å tro at vi i bunn og grunn er feil. Vi internaliserer kritikken, og etter hvert blir det en vane å rette pekefingeren mot oss selv, nesten før noen andre rekker å gjøre det. Det gir oss en følelse av kontroll – hvis jeg kritiserer meg selv først, slipper jeg kanskje å bli overrasket av kritikk utenfra. Dette kan sammenlignes med å ha en panikknapp i et rom med høy lyd: Bare vissheten om at du kan stoppe smerten selv, gjør at du holder ut lenger. På samme måte kan selvkritikken gi en slags forutsigbarhet i tilværelsen, selv om prisen er høy. Å bli kritisert er smertefullt. Hjernen vår reagerer på sosial avvisning på nesten samme måte som på fysisk smerte. Derfor er det ikke rart at mange av oss gjør alt vi kan for å unngå den følelsen. Men når vi hele tiden går rundt med en indre kritiker som aldri gir oss fred, blir det som å leve i et voldelig parforhold med oss selv. Det er vanskelig å slippe unna, for vi kan ikke bare flytte fra oss selv slik vi kan med en vanskelig venn eller partner. Og hvis vi hele tiden forventer kritikk, enten fra oss selv eller andre, kan det føre til at vi til slutt lar være å gjøre noe i det hele tatt – for da slipper vi i det minste å feile. En annen grunn til at selvkritikken får så mye plass, er troen på at den gjør oss mer effektive. Mange tror at hvis de ikke pisker seg selv, vil de bli late eller miste motivasjonen. Men forskning og erfaring viser at det ofte har motsatt effekt. Når vi er redde for å ikke leve opp til egne eller andres standarder, blir vi mer tilbøyelige til å utsette oppgaver, forberede oss dårlig, eller rett og slett ikke prøve. Dette kalles self-handicapping – vi gir oss selv dårlige forutsetninger, slik at vi har en unnskyldning hvis vi ikke lykkes. Det gir oss en slags beskyttelse mot den indre kritikeren, men det gjør også at vi aldri får muligheten til å oppleve mestring eller glede over det vi faktisk får til. Selvkritikk fører også til prestasjonsangst. Det er ikke bare frykten for å bli vurdert av andre som skaper nerver – det er også frykten for å bli dømt av seg selv. Mange kunstnere, musikere eller idrettsutøvere kan levere fantastiske prestasjoner, få applaus fra publikum, men likevel sitte igjen med en følelse av å ha feilet fordi de selv vet om små feil ingen andre la merke til. Den indre dommeren er nådeløs, og det kan føre til at man mister lysten til å prøve igjen. Over tid kan dette skape avstand til andre mennesker, fordi man blir redd for å vise hvem man egentlig er. Man spiller et sosialt skuespill, holder fasaden oppe, og våger ikke å være sårbar eller oppriktig. Ensomhet blir ofte resultatet. Hvis vi tenker oss at vi hadde en venn som behandlet oss slik vi behandler oss selv, ville vi sannsynligvis ikke orket å være ...
    Afficher plus Afficher moins
    15 min
  • Anger

    Anger
    Jan 10 2026
    Velkommen til en ny episode om anger og dårlig samvittighet. I dag skal vi utforske en følelse som mange av oss kjenner godt til, men som vi kanskje ikke alltid forstår helt. Anger. Hva er egentlig hensikten med denne følelsen? Er det mulig å leve et liv uten å angre på noe, slik noen hevder? Eller har anger en viktig funksjon i livene våre? Kanskje er det nettopp gjennom anger vi lærer, vokser og finner ut hvem vi egentlig ønsker å være. I denne episoden skal vi se nærmere på hvorfor anger oppstår, hvordan vi kan forholde oss til den, og ikke minst, hvordan vi kan bruke den til noe konstruktivt – i stedet for å la den tynge oss ned. Så bli med, og la oss sammen reflektere over angerens rolle i livet vårt. Når vi snakker om anger, er det lett å tenke på det som noe negativt – en følelse vi helst skulle vært foruten. Mange bøker og selvhjelpsråd oppfordrer oss til å leve uten anger, til å bare kjøre på og aldri se oss tilbake. Men er det egentlig realistisk? Og er det sunt? En stor undersøkelse blant 4500 amerikanere viste at bare én prosent hevdet at de aldri angret på noe. Resten, altså det store flertallet, kjente på anger jevnlig – noen ukentlig, andre nesten hele tiden. Det er tydelig at anger er en del av det å være menneske. Samtidig finnes det en slags kulturell idé om at det å aldri angre er et ideal. Bare gjør det, ikke se deg tilbake, ikke la angeren stoppe deg. Men hvis vi ser nærmere på hva anger faktisk gjør med oss, så er det kanskje ikke så enkelt. Anger kan nemlig være både konstruktiv og destruktiv. Den kan hjelpe oss til å lære av feilene våre, men den kan også bli en klam hånd som holder oss fast i fortiden og hindrer oss i å komme videre. Et kjent eksempel på hvordan anger kan føre til positiv endring, er historien om Alfred Nobel. Nobel fikk en dag lese sin egen nekrolog i avisen – riktignok var det broren hans som hadde dødd, men avisen hadde skrevet om Alfred som om han var død. Der sto det at han hadde funnet opp dynamitt, tjent seg rik på menneskers destruksjon, og at hans ettermæle var preget av dette. Nobel fikk dermed et sjeldent innblikk i hvordan verden så på ham, og det førte til at han endret kurs. Han opprettet Nobelprisen, et fond som deler ut penger til gode formål, og på den måten snudde han sitt ettermæle fra destruksjon til noe konstruktivt. Dette er et eksempel på hvordan anger kan brukes til å lære og endre seg. Men for de fleste av oss utspiller angeren seg kanskje mer som det vi kaller kontrafaktisk tenkning. Vi tenker: «Hvis jeg bare hadde gjort det annerledes…», «Hvis jeg ikke hadde sagt det…», «Hvis jeg hadde valgt en annen vei…». Denne typen tankegang kan fort bli en suppe av selvforakt og oppgitthet, hvor vi bare ser på alt vi burde gjort annerledes, og klandrer oss selv for valgene vi har tatt. Det er lett å bli sittende fast i denne grublingen, og da blir angeren destruktiv. Likevel er det viktig å huske at anger ikke bare er en følelse, men også en mulighet. Den gir oss sjansen til å reflektere over egne valg, og til å lære noe om oss selv. Hvis vi klarer å bruke angeren som en pekepinn på hva vi kan gjøre annerledes i fremtiden, blir den konstruktiv. Men hvis vi bare bader i selvforakt og dårlig samvittighet, uten å gjøre noe med det, blir den en byrde. Det er interessant å merke seg at de fleste av oss angrer på lignende ting. I boken «The Top 5 Regrets of the Dying» forteller en australsk sykepleier om hva folk på dødsleiet angrer mest på. Øverst på listen står at de ikke hadde mot nok til å leve et liv tro mot seg selv, men i stedet levde etter andres forventninger. Mange angrer også på at de jobbet for mye, og at de ikke brukte nok tid sammen med familie og venner. Andre sier at de skulle ønske de hadde vært flinkere til å uttrykke følelsene sine, holdt bedre kontakt med venner, og latt seg selv være lykkeligere. Det er slående hvor ofte anger handler om relasjoner, om å være tro mot seg selv, og om å gripe øyeblikkene. Et annet eksempel på hvordan anger kan utspille seg, er den svenske syklisten Emma Johansen. Hun tok sølv i OL i 2016, men i stedet for å glede seg over prestasjonen, satt hun med hodet i hendene og tenkte bare på hva hun kunne gjort annerledes for å vinne gull. «Hvis jeg bare hadde spist litt mer til frokost, hvis jeg hadde trent litt mindre, hvis jeg hadde restituert bedre…» Dette er kontrafaktisk tenkning i praksis. Hun klarte ikke å glede seg over det hun faktisk hadde oppnådd, fordi hun var så opptatt av det hun ikke fikk til. Her ser vi forskjellen mellom uproduktiv og produktiv anger. Den uproduktive angeren paralyserer oss, holder oss fast i grubling og selvkritikk. Den produktive angeren, derimot, kan fungere som en katalysator for endring. Alfred Nobel brukte angeren til å endre kurs og gjøre noe godt. Emma Johansen ble sittende fast i tankene om hva hun burde gjort annerledes, og ...
    Afficher plus Afficher moins
    15 min