Cover of Nordnorsk historie

Nordnorsk historie

Nordnorsk historie

By: Jitse Buitink
Listen for free

Season's Savings | 0.99 €/month for 3 months

5.99 €/month thereafter - terms apply. Cancel monthly.
Summary

Nordnorsk historie er en podkast som gir liv til stemmene og fortellingene fra landsdelen lengst nord i Norge. Her løftes historier frem som sjelden får plass i lærebøker eller på nasjonale flater – om krig og gjenreisning, hverdagsliv, motstand, tap og håp.


Podkasten startet som en programserie på Radio Nord Norge, og har siden vokst til et omfattende lydarkiv av minner, refleksjoner og levd liv – i kystsamfunn, fiskevær og bygder fra Finnmark til Helgeland. Mange av episodene bygger på samtaler med tidsvitner, etterkommere og fagfolk, og tar utgangspunkt i muntlige minner, private arkiv og lokale hendelser som speiler større historiske strømninger.


Podkasten produseres og ledes av Jitse Buitink, med et mål om å dokumentere, bevare og dele nordnorsk historie – før den går tapt.

Nordnorsk historie passer for alle som er nysgjerrige på hva som har formet landsdelen – og menneskene som bor her.

Du finner alle episodene her på siden, eller der du lytter til podkast. Programleder er Jitse

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Jitse Buitink
Science Social Sciences
Episodes
  • Feskarliv og utvær i Mehamn
    18 Nov 2026

    Utenfor Mehamn peker skipper Alf mot Sandfjorden. Der folk en gang rodde ut på fiske, står bare tuftene igjen. Lenger framme ligger skjæret der han forliste som 23-åring. I denne episoden av Nord-Norsk Historie legger vi fra kai i Mehamn og ser Finnmarkskysten fra den kanten fiskerne kjente den best. Underveis forteller Alf om utværene ved Nordkyn, om torskefisket som ga folk arbeid både på sjøen og på land, og om maidagen i 1990 da tre mann måtte forlate ei skøyte på vei mot land.

    Alf kom til Mehamn som ungdom i 1985. Den første jobben var å egne line på ei femti fots skøyte i familien. Hjemme hadde faren lært ham å sette agn på kroken, og mora lærte ham å gjøre det fort. Agnet var makrell, en fisk de den gangen knapt fikk i garnet hjemme i Vestfjorden. Da han hadde gjort seg ferdig med videregående og militærtjenesten, kom tilbudet om fast plass om bord. Gutten fra Lofoten hadde allerede bestemt seg for hvor han ville bo.

    Les mer her: https://radionordnorge.no/feskarliv-og-utvaer-i-mehamn/


    Da fiskerne rodde og seilte, telte hver sjømil mellom støa og fiskefeltet. Men været bestemte også når det gikk an å komme seg ut, og selv en tur etter mel måtte gå sjøveien. I Sandfjorden kom det aldri noen vei. Alf peker ut hvor folk bodde, og forteller hvor mange timers gange som i dag skiller de gamle tuftene fra Mehamn.

    Da fiskebåtene fikk motor, kunne fiskerne nå feltene fra lunere havner. Vi hører om bosetningene mellom Slettnes og Nordkyn, om utværene som etter hvert ble liggende øde, og om hvor folk dro da de flyttet. I Risfjorden holdt folk ut lenger enn mange andre steder. Noen av familiene flyttet til Gamvik, andre til Mehamn. For mange som bor her i dag, er historien om de fraflyttede fiskeværene også historien om hvor familien kommer fra.

    Selv inne i Mehamn havn var det lenge vinden som bestemte hvilken side av havna båtene kunne ligge på. Alf husker fortøyninger som røk, og båter som måtte flyttes når det blåste opp. Da forskere testet en modell av havna før moloutbyggingen, fikk de utslag de ikke skjønte. To lokale fiskere ble hentet inn. De kjente igjen det kraftige draget som kom og gikk med minutters mellomrom. Det forskerne så i modellen, hadde fiskerne kjent i fortøyningene i årevis.

    Da Alf begynte å fiske, gikk det skift på fiskebrukene også i sommerferien. Etter vinterfisket kom båter fra Lofoten og Vesterålen nordover til vårtorskefisket. Mange ble værende for å fiske hyse med line utover sommeren. Noen tilbrakte mer av året i Finnmark enn hjemme. Alf husker også vendepunktet i 1989, da torskefisket ble stoppet. Vi snakker om hva som skjedde med fiskerne som sto uten rettigheter da kvotene ble strammet inn, og hvorfor reglene for båtlengde etter hvert kunne leses av på selve skroget.

    Ute ved skjæret forteller Alf om 10. mai 1990. Tre mann hadde fisket torsk med håndsneller og satt kursen hjem da motoren stanset. De prøvde å få den i gang igjen mens båten drev mot land. Til slutt ga skipperen beskjed om å gå i redningsflåten. De rakk å padle unna før femtifotingen traff skjæret. Fra flåten så de bølgene løfte skøyta og slå den ned på berget til den knakk.

    Alle tre kom seg uskadd i land, men fra bergkløfta var det vanskelig å gjøre seg sett. Båter passerte uten å oppdage nødrakettene. Mennene visste når Hurtigruta pleide å runde odden, og bestemte seg for å vente. På brua syntes styrmannen at han så noe rødt. Da han løftet kikkerten, tente de det siste nødblusset på land. Først den kvelden, rundt ti timer etter forliset, ble de hentet med helikopter.

    Etter en sjekk på helsesenteret dro mannskapet hjem til skipperen og tok badstue sammen. Alf var 23 år. Først to uker senere, en dag han satt alene i stua, kom gråten. Han forteller om den stunden like åpent som han forteller om redningen. Da skipperen etter forliset ville kjøpe ny båt og spurte hvem som ville være med, rakte Alf opp hånda. Det er om bord på den båten vi får høre historien.

    Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

    Show more Show less
    34 min
  • Tragedien på Hopseidet
    12 Nov 2026
    Tragedien på Hopseidet 6. mai 1945 – to dager før frigjøringen

    På kirkegården ved Hop kirke på Skjånes i Finnmark står fire gravsteiner med seks navn. Alle har samme dødsdato. Natt til søndag 6. mai 1945 kom tyske kommandosoldater til Hopseidet og skjøt seks lokale fiskere. De to yngste var 16 og 17 år. På frigjøringsdagen ventet familiene fortsatt på å få begrave sine døde. forsvaretsforum.no

    Bare dager tidligere hadde folk på Hopseidet ropt hurra. Nyheten om Hitlers død hadde nådd Finnmark, og meldingene om kapitulasjonsforhandlinger ga håp om at freden var nær. Blant dem som husket jubelen, var Sigurd Fermann. Han fisket laks sammen med faren sin den våren. Snart skulle han bli et av de viktigste vitnene til det som skjedde ved Hopsfjorden.

    Familiene som ble igjen på Nordkyn

    Høsten før hadde familiene på Hopseidet unndratt seg tvangsevakueringen av Finnmark. Da våren kom, bodde flere fortsatt i det de hadde klart å berge etter nedbrenningen. For én familie var hjemmet en grunnmur med plater lagt over som tak. Barna bodde der sammen med de voksne, og ute på fjorden fortsatte fisket.

    Forfatter og journalist Per Kristian Olsen kom tett på historien da han arbeidet med boka Jevnet med jorden. I podkasten Nordnorsk historie forteller han hvordan han gikk gjennom politirapporter og vitneforklaringer fra etterkrigstiden. Dokumentene forteller også om dagene før angrepet, da en gammel fjøs på eidet gjorde tjeneste som norsk observasjonspost. Her holdt en korporal og to menige vakt. En telefonlinje var forbindelsen deres til hovedkvarteret i Skoganvarre.

    Natten da soldatene kom til Hopseidet

    Den første meldingen om en ubåt i området kom 4. mai. De tre norske soldatene trengte flere til å holde utkikk, og lokale fiskere ble kalt inn til vakttjeneste. De fikk ingen våpen. Natt til 6. mai oppdaget en av vaktene, Leonard Eriksen, tyske soldater på vei ned fjellsiden mot fjøset. Den norske vaktsjefen ga fiskerne beskjed om å komme seg i sikkerhet.


    De tyske soldatene hadde kommet med to ubåter og gått i land i to grupper. Seks av fiskerne som forsøkte å komme seg unna, møtte den andre gruppen. Ifølge vitneforklaringene Olsen gjengir, måtte de løfte hendene og gå nedover mot sjøen. Fermann fortalte senere at han hørte en av fangene spørre om soldatene virkelig ville skyte på sivile. Så hørte han skuddene.

    En av kvinnene på Hopseidet mistet både mannen og sønnen sin denne morgenen. En tysk soldat kom også inn i familiens hjem og voldtok henne. Etter krigen forklarte hun politiet at hun hadde fått barna inn i rommet ved siden av. Til sammen mistet 17 barn faren sin under angrepet. De seks ble gravlagt på Skjånes 17. mai 1945.


    Hvorfor ble ingen dømt for drapene?

    Da norsk politi undersøkte åstedet, fant de rundt 150 tomhylser, forteller Olsen. Etterforskerne hadde også fotografier og forklaringer fra folk som hadde vært på eidet den morgenen. De klarte å spore opp den tyske lederen for aksjonen mens han fortsatt var i norsk fangenskap. Mange av soldatene som hadde deltatt, var allerede sendt hjem. Den norske etterforskningen førte aldri til noen rettssak.


    På 1960-tallet tok vesttyske myndigheter opp saken. Tidligere kommandosoldater forklarte at de hadde skutt i selvforsvar. Forklaringene deres stemte dårlig med sporene på åstedet og de norske vitnenes beretninger. Også denne etterforskningen endte uten tiltale. Familiene fikk lite informasjon fra myndighetene om hva som skjedde med saken.


    I dag står det et minnesmerke på Hopseidet. Under en markering i 2020 beklaget daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen at det hadde tatt så lang tid før norske myndigheter anerkjente belastningen for de etterlatte. I podkasten trekker Olsen fram én detalj fra Fermanns beretning. Da ubåtene forlot Hopsfjorden ved nitiden den søndagen, kunne han høre lyden av en grammofon fra sjøen.


    Les, se video og bilder her: https://radionordnorge.no/tragedien-pa-hopseidet-seks-fiskere-ble-skutt-to-dager-for-frigjoringen/

    Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

    Show more Show less
    41 min
  • Slettnes fyr i Gamvik – livet på verdens nordligste fastlandsfyr
    5 Nov 2026
    På vei opp trappa i Slettnes fyr ber Jan Erik Raanes programlederen se på trinnene. De har skiftet form. Akkurat her slutter den delen av tårnet som overlevde krigen, og den gjenreiste delen begynner. I denne episoden av Nordnorsk historie tar Raanes lytterne med inn i verdens nordligste fastlandsfyr, tre kilometer nord for Gamvik i Finnmark. Turen begynner over en kopp kaffe og ender 39 meter over bakken, med Barentshavet utenfor glasset. Kystverket - tar ansvar for sjøveienHvorfor ble Slettnes fyr bygget akkurat her?

    Sett fra land er det lite som røper hvor grunt havet er utenfor Slettnes. Raanes forteller at det enkelte steder bare er to til fire meter dypt, selv langt fra land. Fiskerne hadde et eget knep for å finne leia. Når fyrtårnet og kirketårnet i Gamvik lå på linje sett fra båten, visste de hvor de var. To kjente landemerker, sett fra riktig vinkel, ga dem et med å navigere etter.

    Lyset på Slettnes ble tent første gang 15. september 1905. I mørket kunne sjøfolkene se fyret, men i tett tåke trengte de et signal de kunne høre. I 1922 fikk Slettnes en tåkelur som ga et støt hvert trettiende sekund. Senere i podkasten kommer Raanes og programlederen over utstyr etter tåkeluren. Selve luren er borte, og Raanes skulle gjerne hatt den der ennå. Slettnes fyr

    Tårnet som overlevde sprengningen i 1944

    Da tyske styrker trakk seg tilbake fra Finnmark høsten 1944, sprengte de fyrstasjonen. Den nederste delen av støpejernstårnet ble stående. Etter krigen kunne fyrbyggerne derfor reise et nytt tårn oppå det gamle. Visit Nordkyn

    I episoden forteller Raanes hvordan de tunge støpejernsdelene kom sjøveien til Risfjorden, der det fantes en havn å losse dem i. Oppe i tårnet går det an å følge arbeidet med øynene. Programlederen stanser ved stålet og skruene som holder konstruksjonen sammen. Lenger oppe kommer skiftet i trappa. Den som går til toppen, krysser dermed grensen mellom det opprinnelige Slettnes fyr fra 1905 og gjenreisningen etter krigen.

    Fire familier delte livet på fyrstasjonen

    Da Slettnes ble gjenreist som familiefyr, bodde det to familier i hvert av de to bolighusene. Raanes trekker fram en detalj som sier mye om det lille samfunnet. Uansett hvilken stilling man hadde på fyret, fikk familien samme slags leilighet. Selv utedoene og bodene var like.

    I maskinhallen gjaldt andre husregler. Gulvet var gråmalt og så velholdt at man ifølge Raanes måtte inn på sokkelesten. For ham, som selv har vært med på å sette bygningene i stand, er det en krevende standard å leve opp til.

    Etter hvert ble familiehusholdene avløst av mannskaper som gikk turnus. Fyret ble automatisert i 1986, men det gikk nesten tjue år før den siste bemanningen forsvant i 2005. Store norske leksikon

    Da Slettnes lyttet etter ubåter i Barentshavet

    Midt i samtalen får rommet der de sitter, en annen historie. Under den kalde krigen lyttet en stasjon ved Gamvik etter sovjetiske ubåter. Raanes forteller at hydrofoner på havbunnen fanget opp lyd, og at kabler førte signalene inn til land. På en gård i nærheten, lokalt kalt «Spiongården», arbeidet folk med å skille lyden av én ubåtklasse fra en annen.

    Ifølge Raanes flyttet deler av virksomheten senere inn på fyrstasjonen. Datamaskinen som tok imot signalene, sto i nettopp det rommet der podkastintervjuet foregår.

    Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

    Show more Show less
    1 hr and 4 min
adbl_web_anon_alc_button_suppression_t1
No reviews yet